katedraler

Katedraler er de viktigste kirkene i et bispedømme og fungerer som sete for biskopen. Ordet katedral kommer fra det latinske cathedra, som betyr stol eller trone, og refererer til biskopens sete som ofte ligger i koret eller presbytæret. I bispedømmer med episkopal struktur—romersk-katolske, østlig ortodose, anglikanske og enkelte lutherske kirker—fungerer katedralen som diocesens administrative og liturgiske sentrum.

Hovedrollene deres er å feire gudstjenester, vigsle og ordinerer prester, og å være arena for biskopens offisielle virksomhet og diakonale samlinger. En katedral er ikke nødvendigvis den eldste eller største kirken i et bispedømme; kjennetegnet er biskopens sete.

Katedraler forekommer i ulike arkitektoniske stilarter, fra romansk og gotikk til renessanse, barokk og moderne byggverk. Vanlige kjennetegn inkluderer skip, tverrskip, kor og absis, samt kapeller, dåpskapell og ofte klosterlignende deler eller gårdsplasser.

Ikke alle betydelige kirker er katedraler; basilikaer og klosterskirker har andre betegnelser med egne betydninger. Oppføringen og renoveringer av katedraler kan strekke seg over århundrer og speile skiftende liturgiske behov og stilretninger.

Eksempler på kjente katedraler inkluderer Canterbury-katedralen (Storbritannia), St. Patrick-katedralen i New York, Nidarosdomen i Trondheim, Stephansdom i Wien og Sevilla-katedralen.

Globale variasjoner reflekterer lokale tradisjoner og materialer, men deler den felles funksjonen som biskopens sete og diassens fysiske sentrum.