katastroferisiko

Katastroferisiko er risikoen for økonomiske tap og materielle skader som følge av sjeldne, men ekstreme hendelser. Dette inkluderer naturkatastrofer som jordskjelv, flom og orkaner, teknologiske ulykker, pandemier og terrorhandlinger. Katastroferisiko kjennetegnes ofte ved lav sannsynlighet og høy konsekvens, og risikoen kan samle seg på tvers av regioner og sektorer.

Analytisk består katastroferisiko av tre hovedkomponenter: fare, eksponering og sårbarhet. Fare beskriver sannsynligheten for en hendelse av en viss størrelse; eksponering er verdien av utsatte eiendeler og mennesker; sårbarhet viser hvor mottakelig systemer og eiendeler er for skade. Katastrofeanalyser bruker historiske tapsdata, geodata og eksplisitte modeller for å beregne forventet årlig tap (EAL) og høyeste sannsynlige tap (PML).

Bruks- og forvaltningsområder omfatter primært forsikring og finans, hvor katstroferisiko informerer prising, kapitalkrav og risikostyring. Instrumenter som katastrofebond og andre spesialfond bidrar til overføring eller spredning av risiko. På forebyggingssiden er byggeregler, arealplanlegging, tidlige varsler og beredskap, samt samfunnsbasert katastrofehåndtering, sentrale tiltak for å redusere eksponering og sårbarhet.

Klimaendringer og vekst i eksponeringen påvirker katastroferisiko ved å endre frekvens, intensitet og samvariasjon av farer. Dette utfordrer modellering og risikostyring, og understreker behovet for kontinuerlig oppdatering av antakelser, bedre datagrunnlag og stresstesting.