kalibrasjoner

Kalibrering er prosessen der et måleinstrument sammenlignes med en kjent referanse for å kartlegge avvik mellom instrumentets respons og referansen. Målet er at målingen skal være nøyaktig og sporbar til SI-enheter, og at det foreligger dokumentasjon som viser kvaliteten på målingen.

Under kalibreringen måles instrumentets respons mot referansestandarder under kontrollerte forhold. Avviket mellom instrumentet og referansen registreres, og i mange tilfeller kan instrumentet justeres. Dersom justering ikke er mulig eller ønskelig, rapporteres avviket og brukes korrigering i data eller sertifikatets innstillinger.

Viktige begreper inkluderer sporbarhet til SI-enheter, referansestandarder, måleusikkerhet og kalibreringssertifikat. Uavhengige standarder gir grunnlag for å beregne usikkerheten i målingen, og sertifikatet dokumenterer resultatene og den tilhørende usikkerheten.

Typer kalibrering inkluderer initialkalibrering ved kjøp av utstyr, periodisk kalibrering og rekalibrering etter vedlikehold, skade eller endringer i bruk. Det kan også være produktkalibrering i produksjon og verifikasjon for å bekrefte at instrumentet tilfredsstiller krav i løpet av bruk.

Prosessen omfatter planlegging, valg av referansestandard, gjennomføring av målinger, beregning av avvik og usikkerhet, justering hvis mulig, og utstedelse av kalibreringssertifikat. Etter kalibreringen registreres neste kalibreringsdato og eventuelle anbefalinger for vedlikehold.

Anvendelser spenner fra laboratorier og industri til helsevesen og forskning. Kalibrering er sentral i kvalitetsstyring og prosesskontroll, og kalibreringslaboratorier er ofte akkreditert etter internasjonale standarder for å sikre troverdighet og sporbarhet.

Regelverk og standarder: ISO/IEC 17025 om krav til laboratoriekompetanse, samt andre normer for måling og dokumentasjon. I praksis må kalibreringsprogrammer være integrert i virksomhetens kvalitetssystem og følge krav til sporbarhet og dokumentasjon.