institusionalisering

Institusjonalisering er prosessen der praksiser, normer og regler blir en integrert del av institusjoners og samfunnets drift. Gjennom slike prosesser blir handlinger ofte tatt for gitt og styres av formelle rutiner, lover og profesjonelle forventninger.

Prosessen skjer gjennom formalisering, standardisering og profesjonalisering: praksiser nedfelles i policyer og regler, kompetanse bygges gjennom utdanning og sertifisering, organisasjoner etablerer faste roller og beslutningsprosesser, og regulatoriske rammer bidrar til at praksiser blir fulgt.

Institusjonaliseringsmønstre oppstår ofte som svar på behov for forutsigbarhet og legitimitet, og som måte å sikre tilgang til ressurser. De forekommer i offentlig sektor—som velferdsstat, utdanning og rettsvesen—i helsevesenet og i privat sektor gjennom kvalitetsstandarder og styringssystemer. Praksiser kan spre mellom sektorer og land.

Fordeler inkluderer økt stabilitet, forutsigbarhet og legitimitet. Ulemper omfatter rigiditet og baneavhengighet, noe som kan gjøre det vanskelig å tilpasse praksiser til endrede behov. Kritikere peker ofte på maktforhold, homogenisering og motstand mot reformer.

Teoretisk står institusjonalisering sentralt i nyinstitusjonalisme, som vektlegger isomorfisme drevet av tvang, mimetisk etterligning og normative nettverk. Begrepet brukes også i diskusjoner om institusjonelle logikker og reformprosesser.