informasjonsinnhenting

Informasjonsinnhenting er en systematisk prosess for å skaffe relevant kunnskap som ligger til grunn for beslutninger, forskning, journalistikk eller offentlig forvaltning. Begrepet omfatter innsamling av primærdata som er samlet inn spesielt for formålet, og sekundærdata som allerede finnes i arkiver, publiserte kilder eller databaser. Bruksområdene spenner fra akademisk arbeid og policyutvikling til næringslivsbeslutninger og media.

Prosessen begynner vanligvis med en behovsanalyse og klart definerte mål, etterfulgt av valg av kilder og metoder. Innsamlingsmetodene kan deles inn i primære og sekundære teknikker. Primære kilder inkluderer intervjuer, spørreskjemaer, feltobservasjon og andre former for direkte datainnsamling. Sekundære kilder består av offentlige registre, fagfellevurderte publikasjoner, interne dokumenter og andre eksisterende materialer. Digitale metoder som søk i databaser, nettbaserte arkiver og tilsvarende kilder er også vanlige, alltid innenfor etisk og juridisk rammeverk.

Kvalitet og troverdighet står sentralt. Kildekritikk, triangulering av data og kontekstforståelse bidrar til validitet og reliabilitet. Det er viktig å være bevisst skjevheter i utvalg, datainnsamling og tolkning, samt å dokumentere metoder og begrensninger slik at arbeidet kan etterprøves.

Etikk og personvern utgjør vesentlige hensyn i informasjonsinnhenting. Informert samtykke, anonymisering av data, sikker oppbevaring og etterlevelse av GDPR og norsk personopplysningslovgivning er sentrale krav i mange sammenhenger. Konsekvensene av innsamlingen på enkeltsubjekter og grupper må vurderes løpende.