hårene

Hårene på mennesket består av keratinfylte tråder som vokser fra hårsekker i huden. De bidrar til hudens beskyttelse, isolasjon og sanseinntrykk når hårene berøres eller luftstrømmen endres.

Hver sunn hårrøtt vokser fra en hårsekk som strekker seg ned i dermis. Nederst i hårsekken ligger hårpapillen og hårets matriks, som produserer celler som danner hårets indre struktur. Hårets ytre del kalles skaftet, og rundt follikkelen ligger talgkjertler og en arrector pili-muskelfiber som kan få håret til å reise seg.

Det finnes to hovedtyper hår: vellus, som er tynne og lite pigmenterte, og terminale hår, som er tykkere og mørkere og finnes på hodet, i armhuler og kjønnsområder. Menn har ofte mer terminalt hår i ansikt og bryst.

Vekstsyklusen består av tre faser: anagen (vekst), katagen (overgang) og telogen (hvile). Varigheten av anagen bestemmer hvor langt håret kan vokse; hos hodet kan den vare flere år, mens andre områder har kortere perioder. Etter hver syklus starter ny vekst fra samme follikkel.

Fargen bestemmes av melanin produsert i hårpapillen. Eumelanin gir svart eller brunt pigment, mens pheomelanin gir rødt eller lyst pigment. Mengden og typen melanin varierer mellom individer og endres med alder.

Utover beskyttelse og termisk regulering spiller hårene en rolle i sansing: hårets røtter er omgitt av nerveender som reagerer på berøring. Hårene kan også påvirke sosial og biologisk oppfattelse gjennom utseende og tekstur.

Endelig varierer hårets utseende mellom individer på grunn av genetikk, hormoner og alder, og endringer i hårmønster kan oppstå ved tilstander som alopecia eller hirsutisme.