frigjøringshastigheten

Frigjøringshastigheten, ofte referert to som utslippshastighet eller frigjøringskvote, er et begrep som brukes i forhandlinger om klimagassutslipp. Det beskriver den hastigheten et land eller en organisasjon forplikter seg til å redusere sine klimagassutslipp med over en bestemt tidsperiode. Målet er å redusere den totale mengden klimagasser som slippes ut i atmosfæren, for å begrense global oppvarming.

Diskusjoner rundt frigjøringshastigheten er sentrale i internasjonale klimaavtaler som Parisavtalen. Landene presenterer sine nasjonalt bestemte bidrag (NDC-er) som skisserer deres planer for utslippsreduksjon. Disse bidragene vurderes deretter for å se om de samlet sett er tilstrekkelige til å nå de globale målene. Høyere frigjøringshastigheter, altså raskere og større utslippsreduksjoner, er generelt sett mer gunstige for klimaet.

Utfordringen ligger i å finne en balanse mellom ambisiøse klimamål og de økonomiske og sosiale konsekvensene for de enkelte landene. Ulike land har forskjellige forutsetninger og kapasiteter når det gjelder å gjennomføre store endringer i sin energiproduksjon og industrielle prosesser. Derfor varierer ofte forslagene til frigjøringshastigheter betydelig mellom utviklingsland og industrialiserte land. Videre forskning og teknologisk utvikling spiller en viktig rolle i å muliggjøre høyere og mer effektive frigjøringshastigheter globalt.