forvaltningsskjønn

Forvaltningsskjønn er et begrep innen offentlig forvaltning som betegner den skjønnsmessige myndigheten offentlige organer har når de skal anvende lover og regler på konkrete saker. Skjønnet innebærer å vurdere faktiske forhold, veie motstridende interesser og velge blant tillatte løsninger der loven ikke gir en entydig fasit.

Skjønnet oppstår der lovgivningen gir generelle regler og overlater til myndigheten å vurdere omstendigheter som ikke er nærmere foreskrevet i lovteksten. Det kan omfatte faktiske opplysninger, målkonflikter og behov for å tilpasse beslutningen til individuelle forhold.

Skjønnsutøvelsen er begrenset av rettsregler og prinsipper som legalitet, proporsjonalitet, likebehandling og saksbehandlingskrav. Beslutninger skal hvile på relevante og ikke-irrelevante faktorer, være forankret i lovgrunnlag og begrunnes slik at de kan etterprøves.

Prosessen innebærer dokumentasjon av faktagrunnlag, avveininger mellom ulike hensyn og valg av det som er mest kompatibelt med lovens formål. Partene har vanligvis rett til å få del i saksbehandlingen og å få begrunnelse for vedtaket.

Kontroll og rettsmidler: Forvaltningsvedtak som innebærer skjønn kan ofte påklages til en klageinstans eller domstol. Retten vil se om skjønnet er utøvd i samsvar med lovens krav, om avgjørelsen er basert på relevante faktorer, og om den står i forhold til saken.

Eksempler på områder der forvaltningsskjønn kommer til anvendelse, inkluderer vurdering av rettigheter og ytelser i velferdsforvaltningen, dispensasjoner i plan- og byggesaker, tildeling av offentlige tilskudd og vurdering av søknader om unntak eller spesielle vilkår.

Avveiningen mellom fleksibilitet og forutsigbarhet er en sentral utfordring, og forvaltningsskjønnet må derfor være transparent, begrunnet og underlagt kontroll.