forklaringsnivåer

Forklaringsnivåer refererer til gradene eller dybdene på som informasjon kan presenteres eller forklares. Begrepet brukes mye innen pedagogikk, faglig kommunikasjon og kunnskapsteori for å beskrive hvordan et emne kan gjøres forståelig for ulike publikum eller i ulike sammenhenger.

I undervisningsfaglige sammenhenger blir forklaringer ofte kategorisert etter hvor abstrakte eller konkrete de er. Eksempler på ulike nivåer er sensoriske eller observerbare beskrivelser, representasjonelle beskrivelser som bruker eksempel eller metafor, symboliske beskrivelser som bruker matematiske eller logiske uttrykk, og konseptuelle beskrivelser som forklarer de underliggende prinsippene og årsakene. Tilpasning mellom nivåene er viktig slik at eleven får en helhetlig forståelse uten å bli overveldet eller underinformert.

Forklaringsnivåer er også sentrale i fagfelleskritikk og publisering, der forskere må tilpasse kompleksiteten i sin tekst til målgruppen – for eksempel forskere innen samme felt, industripersonell eller allmennheten. I dette miljøet kalles det ofte for “forskning til tinglysende kommunikasjon” eller “forskningens differensiering”.

En utfordring ved bruk av forklaringsnivåer er å unngå både for forenkling, som kan føre til misvisning, og for overkomplisering, som kan miste interessen. Pedagogiske verktøy som læringskurver, delprogram for strukturert presentasjon og vurdering av målgruppens forkunnskaper er derfor ofte brukt for å balansere nivåene.

Det er flere teoretiske rammeverk som beskriver forklaringsnivåer, for eksempel Bloom’s taksonomi for kunnskapsnivåer og domenebaserte modeller som fokuserer på dybdelæring. I mange skoler og universiteter er kunnskapsnivåer også en del av standardiserte vurderingskriterier, slik at lærere kan vurdere om eleven har oppnådd den nødvendige dybde i forståelsen.