foreldelsesfrist

Foreldelsesfrist er den tidsfristen som bestemmer når et krav kan gjøres gjeldende i rettssystemet. I Norge reguleres dette hovedsakelig av Foreldelsesloven. Formålet er å skape rettssikkerhet og forutsigbarhet ved å sette en grense for hvor lenge en fordring kan være gjenstand for privatrettslig pågang.

Den alminnelige foreldelsesfristen er tre år for de fleste krav, inkludert kontraktsforpliktelser og erstatningskrav. Fristen begynner vanligvis å løpe når kravet oppstod, og/eller når kreditor har eller burde ha hatt kunnskap om fordringens grunn og om hvem som er skyldneren. I praksis innebærer dette at en fordring ikke kan gjøres gjeldende i retten etter tre år hvis fristen har løpt uten avbrytelse eller unntak.

Fristen kan avbrytes ved tiltak som gjelder fordringen, slik som skriftlig påminnelse, rettslig prosess eller krav som erkjenner fordringen fra skyldnerens side. En avbrytelse innebærer at en ny foreldelsesfrist begynner å løpe fra tidspunktet avbrytelsen fant sted. I tillegg kan retten sette en suspensjon i enkelte situasjoner, og i slike perioder kan foreldelsesfristen fryse midlertidig.

Det finnes spesialregler og unntak som gir andre frister eller særskilte regler for visse typer krav, og andre lover kan regulere foreldelse for bestemte områder som skatter eller offentlige krav. Det er derfor viktig å vurdere hvilket regelsett som gjelder for en konkret fordring.

Praktisk sett påvirker foreldelsesfristen både kreditorers og skyldneres handlinger og risiko ved å kreve betaling eller erstatning. Forståelse av fristen og avbrytelsesreglene er sentralt i håndtering av krav.