forbruksbeskatning

Forbruksbeskatning, eller konsumsskatt, er skatter som pålegges varer og tjenester ved forbruk. Den er en viktig inntektskilde for staten og brukes også til å påvirke forbruksmønstre, for eksempel ved å redusere skadelige vaner eller fremme miljøvennlig atferd. Forskjellen mellom forbruksbeskatning og inntektsskatt ligger i at konsumsskatt normalt belastes sluttforbrukeren ved kjøp av varer eller tjenester, mens inntektsskatt hentes fra inntekt uavhengig av kjøp.

De vanligste formene er merverdiavgift (moms) og spesifikke avgifter på visse varer og tjenester, som alkohol, tobakk, drivstoff og kjøretøy. Mange land har også toll ved import, og miljø- eller helsebaserte avgifter for å påvirke atferd. Samlet gir disse mekanismene en bred skattebase med ofte lav administrativ kostnad.

Merverdiavgiften beregnes i prinsippet som en avgift på alle ledd i produksjon og omsetning, men sluttforbrukeren bærer prisen. Systemet fungerer slik at virksomhetene legger avgiften på salgsprisen og fradragsfører inngående avgift. Hensikten er effektiv innkreving med bred basise og enkel administrasjon.

Administrasjon og effekt: Avgiftsinnkreving innebærer registrering, fakturering og rapportering for virksomheter, og ofte unntak eller reduserte satser for nødvendige varer som mat og helsetjenester. Forbruksbeskatning kan være regressive og ramme lavinntektsgrupper hardere; derfor brukes ofte kompensasjon gjennom unntak, rabatter eller skattefradrag for visse grupper.

Internasjonalt rammeverk varierer. I EU og Norge er merverdiavgiften allment akseptert og noe harmonisert, men satsene og unntakene varierer mellom land. Norge har en standard sats og reduserte satser for enkelte varer og tjenester, samt særavgifter som påvirker miljø og helse. Se også: merverdiavgift, særavgifter, toll.