fattigdomsrisiko

Fattigdomsrisiko er risikoen for at en person eller husstand faller inn i fattigdom, typisk definert som sannsynlighet for å ha inntekt under en fattigdomsgrense eller å leve i relativ fattigdom. I praksis måles den ofte ved andelen mennesker med inntekt under 60 prosent av medianinntekten, justert for husholdningens størrelse og sammensetning. Fattigdomsrisiko er tidsavhengig og kan være kortvarig eller vedvarende.

Årsaker er sammensatte: arbeidsinntekt og sysselsetting, utdanning, helse og funksjonsevne, familie- og bostedsforhold, samt tilgang til offentlige ytelser og formue. Risikoen varierer mellom aldersgrupper, kjønn, innvandringsbakgrunn og geografiske områder, og er ofte høyere blant enslige forsørgere, unge og eldre.

Måling og bruk omfatter både inntektsbaserte mål og studier av langvarig eksponering for fattigdom. Det er viktig å skille mellom relativ fattigdom og absolutt fattigdom, og å ta hensyn til tidsdimensjon og kostnadsnivå i regionen.

Policytiltak som reduserer fattigdomsrisiko inkluderer inntektssikrende ytelsesnivåer, effektive arbeidsmarkedstiltak, rimelig bolig, barne- og helsetjenester og tilgang til utdanning. Offentlige overføringer og skatteordninger demper inntektsvariasjoner og beskytter mot plutselige inntektstap.

Metodiske utfordringer inkluderer valget av fattigdomsgrense, riktig størrelse og behov for husholdningen, samt regionale prisforskjeller som kan påvirke hvem som regnes som i risiko.