fargediagnostikk

Fargediagnostikk er en betegnelse for diagnostiske tilnærminger der fargeendringer eller fargeintensitet brukes som indikator på en tilstand, et konsentrasjonsnivå eller en kvalitetsverdi. Begrepet brukes på tvers av fagfelt og inkluderer både visuell vurdering og instrumentelle metoder som måler farge.

Vanlige anvendelser finner man innen klinisk diagnostikk, der fargeendringer i teststrimler eller biokjemiske reaksjoner gir raske resultater; i dermatologi og estetikk, der hud- eller negl- og tannfarger vurderes for diagnose eller behandlingseffekt; samt i mat- og miljøovervåkning, hvor indikatorer endres farge for å påvise tilstedeværelse av stoffer eller endringer i kvalitet.

Metodene deles ofte i visuell fargevurdering ved hjelp av standardiserte fargeskjemaer og instrumentelle målinger som fargeanalyse, spektral analyse og digital bildebehandling. Riktig utførelse innebærer kontroll av prøvetaking, standard lysforhold og kalibrering mot referanseverdier.

Fordeler med fargediagnostikk er raskhet, enkelhet og ofte lav kostnad ved mange prosedyrer. Begrensninger inkluderer subjektivitet ved manuell vurdering, variasjon i belysning og følsomhet for små signaler, noe som kan gjøre bekreftende kvalitative tester nødvendig. For å oppnå høy pålitelighet kombineres ofte fargetester med kvantitative analyser og standardiserte protokoller.