fallbeyging

Fallbeyging, or kasusbøyning, er et grammatikalsk system der ord endrer form for å markere grammatisk funksjon i en setning. Dette gjelder primært substantiv, pronomen og adjektiv, og i mange språk også bestemmer. Målet med fallbeyging er å gjøre relasjoner mellom setningens ledd tydelige, slik som hvem som utfører en handling, hvem som blir berørt, eller eierskap.

I språk med et fullt kasus-system finnes flere kasus som ofte inkluderer nominativ, akkusativ, dativ og genitiv. Substantiv, pronomen og til dels adjektiv får ulike endingar avhengig av funksjon i setningen. Dette kan kreve synlige inndelinger mellom kjønn, tall og kasus i bøyningen. For eksempel i tyske setninger endres artikler og adjektivbøyning etter kasus: der Mann (nom), den Mann-en (akk, i tysk: den Mann), dem Mann (dat), des Mann-es (gen).

Mange skandinaviske språk har redusert eller manglende produktiv fallbøyning i moderne bruk. Norsk bokmål og svensk har, i stor grad, lite eller ingen produktiv substantivbøyning etter kasus; eierskap uttrykkes ofte med genitiv eller possessive pronouns, og adjektivbøyning skjer primært i forhold til nummer og definithet. Definite former i norsk viser seg gjennom suffiks (f.eks. en bil → bilen) snarere enn gjennom kasusendelser. I noen språk som islandsk er kasussystemet fortsatt robust, mens andre har gitt opp eller begrenset det betydelig.

Fallbeyging er derfor viktig i grammatiske beskrivelser og språkundervisning, og den varierer betydelig mellom språk og historiske perioder. Det spiller en sentral rolle i formell grammatikk, syntaks og lingvistisk historieforskning.