ekstravasasjon

Ekstravasasjon er lekkasje av væske fra blodkar eller intravenøs infusjon inn i omkringliggende vev. Det mest vanlige scenariet er lesjon av perifere venekateter under infusjon av legemidler eller kontrastmidler. Vesikante legemidler, som visse kjemoterapeutika (for eksempel doxorubicin, daunorubicin eller vincristin), kan forårsake alvorlig vevsskade hvis de kommer utenfor venen, mens ikke-vesikante væsker vanligvis gir mildere symptomer.

Årsaker og mekanismer inkluderer kateterløsning eller feilposisjon, vevssvikt i området, og defekt i infusjonsteknikk som fører til at legemiddel eller væske sprer seg i det omkringliggende vevet. Symptomer inkluderer plutselig smerte, hevelse, rødhet og av og til blisterdannelse eller nummenhet i området. Alvorlig ekstravasasjon kan medføre vevnekrose og arrdannelse.

Behandling krever umiddelbar handling. Infusjonen stoppes og kateter fjernes om nødvendig. Det kan forsøkes å aspirere igjen væske gjennom kateteret og området kan behandles med kompresjon. For visse legemidler brukes motgift eller lokal behandling, for eksempel hyaluronidase for å spre legemidlet og redusere vevsskade. Dexrazoxane kan vurderes ved visse anthracykliner som doxorubicin hvis ekstravasasjonen oppdages tidlig. Ved betydelig vevsskade eller nekrose kan kirurgisk vurdering og rehabilitering være nødvendig.

Forebygging innebærer riktig innføring og overvåking av venekatetre, vurdering av sentral venøs tilgang for vesikante midler, riktig infusjonsteknikk og hyppig observasjon av lokalisert område under og etter infusjon. Prognose avhenger av årsak og skadeomfang; milde tilfeller grener ut uten varig funksjonstap, mens vesikantextravasasjoner kan kreve medisinsk eller kirurgisk behandling.