eierskapskonsentrasjon

Eierskapskonsentrasjon beskriver graden av eierskap og kontroll i et selskap som er konsentrert hos et lite antall eiere. Når konsentrasjonen er høy, eier de største aksjonærene en stor andel av kapital og stemmerettigheter, noe som gir dem betydelig innflytelse over beslutninger.

Målemetoder inkluderer andeler til de største aksjonærene (for eksempel topp fem- eller topp ti-eierens samlede andel) og konsentrasjonsindekser som HHI tilpasset eierandeler. Også analyse av eierstrukturen (pyramider, kryss-eierandeler) og flyt i markedsomsetningen er viktig for å vurdere konsentrasjonens virkninger.

Årsaker og kontekster: Høy eierkonsentrasjon finnes ofte i familieeide bedrifter, statlig eierskap eller i fond med store posisjoner. Markeder med lav likviditet og begrenset diversifisering av kapital kan også ha høy konsentrasjon.

Konsekvenser: Konsentrasjon kan bidra til tydeligere overvåkning av ledelsen og raskere beslutninger, men øker også risikoen for minoritetsutnyttelse og konflikt mellom aksjonærer. Det kan påvirke likviditeten og prisingen av aksjen, særlig hvis kontrollen ikke utøves på åpne måter.

Regulering og praksis: Offentliggjøring av større eierskap og regler som beskytter minoritetsaksjonærer varierer mellom jurisdiksjoner. Corporate governance-standarder fremmer blant annet uavhengige styremedlemmer og transparente opplysninger for å redusere potensielle negative virkninger av høy eierskapskonsentrasjon.