doseerjustering

Doseerjustering er prosessen med å tilpasse en legemiddels dose slik at behandlingen gir ønsket effekt samtidig som sikkerhetsrisikoen holdes lav. Justeringer kan være nødvendig når pasientens fysiologi endrer seg, ved sambruk av andre legemidler, eller når legemidlets farmakokinetikk varierer mellom individer.

Når dosejustering er nødvendig, kan det være forårsaket av nedsatt nyre- eller leverfunksjon, betydelige endringer i kroppsvekt eller alder, graviditet eller amming, samt skifte i formulering eller administrasjonsintervall. I noen situasjoner kreves også spesialiserte behandlingstrinn eller skift til annet legemiddel.

Faktorer som påvirker dose inkluderer nyre- og leverfunksjon, kroppsvekt og kroppssammensetning, alder og kjønn, graviditet eller amming, ernæringsstatus, genetiske og farmakokinetiske forskjeller, samt interaksjoner med andre legemidler. Farmakologiske spesifikasjoner, som om et legemiddel har dosering i intervaller eller i faste mengder, påvirker også beslutningen om justering.

Metoder for dosejustering omfatter startdose med gradvis titrering basert på respons og toleranse, vektbasert eller arealbasert dosing, og justering av doseringsintervall ved nedsatt nyrefunksjon. For enkelte legemidler brukes terapeutisk legemiddelovervåkning (TDM), hvor blodkonsentrasjon måles for å finne riktig dose. Dokumentasjon og regelmessig overvåking i samarbeid mellom lege, apotek og pasient er sentralt.

Eksempler på legemidler som ofte krever dosejustering, inkluderer antikoagulantia som warfarin, hvor INR-mål brukes, samt antibiotika og insulindoser som tilpasses ut fra klinisk respons og laboratorieprøver.