determinering

Determinering betegner i norsk vitenskapelig språk en prosess der man fastslår hva noe er, eller fastsetter en verdi, egenskap eller tilstand. Ordet kommer fra latin determinare og signaliserer handlingen å sette grenser eller identitet ut fra kriterier, data og referanser. Det brukes i mange fagfelt og kan ha litt forskjellige betydninger.

Biologi og naturvitenskap: I biologi betegner determinering identifikasjon av organismer, arter eller prøver. Man bruker nøkkelbaserte identifikasjonsverktøy (dikotomiske nøkker), morfologiske kjennetegn og i dag også molekylære metoder som DNA-barcoding. Nøyaktigheten avhenger av referansemateriale og faglig vurdering.

Kjemi og analytiske fag: Her betyr determinering vanligvis kvantitativ bestemmelse av et stoff i en prøve, for eksempel konsentrasjon eller tilstedeværelse. Metoder inkluderer titrering, spektrofotometri, kromatografi og gravimetriske teknikker. Resultatet uttrykkes ofte som masse, konsentrasjon eller prosentinnhold, sammen med usikkerhet og metodebeskrivelse.

Andre felt: Geologi, miljøfag og rettsmedisin bruker determinering for å fastslå sammensetning, opprinnelse eller kategori av materialer og prøver, mens arkeologi bruker determinering for å klassifisere gjenstander.

Prosess og utfordringer: Ved determinering følger man ofte systematiske prosedyrer: innsamling av data, anvendelse av kriterier, sammenligning med referanser og dokumentasjon av usikkerhet. Feilkilder inkluderer prøvetaking, tolkning og tvetydige materiale, og derfor er verifikasjon og gjennomsiktighet sentrale.