celleterapier

Celleterapier er medisinske behandlinger som bruker levende celler som aktive terapeutiske komponenter for å forebygge, behandle eller kurere sykdom. De omfatter blant annet stamcellebaserte produkter, immunterapier der celler er modifisert for å angripe sykdom, og vevsteknologiske produkter som inneholder celler. Hovedideen er å erstatte eller reparere skadet vev, eller å påvirke kroppens forsvarssystem.

Typer inkluderer autologe celleterapier (pasientens egne celler tas ut, behandles og tilbakeføres), allogene celleterapier (celler fra en donor), samt stamcelleterapier (for eksempel hematopoetisk stamcelletransplantasjon) og regenerative terapier som bruker mesenkymale stamceller. Immunterapier inkluderer modifiserte immunceller som CAR-T- eller TCR-celler, samt dendritiske cellevacciner. Genetisk modifiserte celler og induserte pluripotente stamceller (iPS-celler) kan også danne grunnlag for enkelte behandlinger, og vevsteknologiske produkter kan inneholde cellekomponenter.

Cellene virker ved å erstatte manglende eller skadede celler, reparere vev, eller ved å stimulere kroppens immunsystem til å angripe sykdommen. Mange behandlinger er individuelt tilpasset (autologe), mens andre bruker standardiserte produkter.

Sentrale bruksområder inkluderer behandling av visse blodkrefttyper og andre onkologiske sykdommer, kroniske immun- og blodsykdommer, samt regenerative og reparative medisinske tilstander. Noen celleterapier har også blitt utforsket i regenerativ medisin og i øye-, hud- og leddsykdommer.

Produksjon og regulering: Celleterapier produseres under strenge krav til kvalitet og sikkerhet (gode produksjonspraksiser). I EU klassifiseres mange slike produkter som avanserte terapi-medisinske produkter (ATMP), med godkjenning og oppfølging gjennom nasjonale myndigheter og EU-systemet. Behandlinger tilbys ofte i spesialiserte sykehus og krever omfattende overvåkning av bivirkninger, som cytokine release-syndrom og immunrelaterte komplikasjoner. Utfordringer inkluderer kostnad, produksjonskapasitet og behov for langsiktig effektoppfølging.

Fremtiden: Forskning fortsetter å utvide indikasjoner, forbedre produksjon og tilgjengelighet, men det er fortsatt betydelige utfordringer knyttet til tilgang, kostnader og varighet av effekt.