celleidentitet

En celleidentitet beskriver de karakteristiske trekkene som gjør en celle til en bestemt celletype og fastsetter dens rolle og funksjon i et vev. Identiteten er primært bestemt av et regulert mønster av genuttrykk, som styres av transkripsjonsfaktorer, epigenetiske mekanismer og signaler fra cellemiljøet. Transkripsjonsfaktorer binder regulatoriske regioner i DNA og aktiverer eller demper spesifikke gener, mens epigenetiske modifikasjoner som DNA-metylering og histonmodifisering gjør kromatinet mer eller mindre tilgjengelig for lesing.

Under utviklingen tildeles celler identitet gjennom velkoordinerte regulatoriske nettverk og lineage-spesifikke signalveier. Differensieringsprosesser gir hvert vevs celler sin karakteristiske funksjon, for eksempel nevroner, leverceller eller immunceller. Identiteten er ikke statisk: den kan være plastisk under påvirkning av miljø, aldring eller sykdom, og kan i prinsippet reprogrammeres. En viktig demonstrasjon er fremstillingen av induiserte pluripotente stamceller (iPSC) fra differensierte celler ved introduksjon av et lite sett transkripsjonsfaktorer, som viser at celleidentiteten kan omformes.

I praksis blir celleidentitet ofte kartlagt gjennom overflateproteiner kjent som CD-markører, og gjennom molekylære profiler som single-cell RNA-sekvensering og ATAC-seq som gir innsikt i genuttrykk og kromatintilstand. Forståelse av celleidentitet er sentralt i utvikling, immunologi, kreft og regenerative medisin.