betalingskapasitet

Betalingskapasitet er evnen en aktør – husholdning, bedrift eller stat – har til å møte sine gjeldsforpliktelser når de forfaller, basert på nåværende og forventede fremtidige kontantstrømmer. Den er et bredere begrep enn likviditet og solvens; den kombinerer inntekt, eiendeler, fremtidige inntekter og avdrag for å vurdere om betalinger kan opprettholdes over tid. En høy betalingskapasitet indikerer lavere risiko for mislighold, mens svak kapasitet peker mot høyere kreditt- eller insolvensrisiko.

For enkeltpersoner vurderes betalingskapasiteten vanligvis ut fra inntekt, arbeidstabilitet, eksisterende gjeld og formue. Vanlige måleparametere inkluderer gjeld-til-inntekt (DTI), disponible inntekter etter faste utgifter og kredittverdighet. For bedrifter er sentrale indikatorer gjeldsbetjeningsgrad (DSCR) og fri kontantstrøm; disse reflekterer evnen til å betjene renter og avdrag fra operasjonell kontantstrøm. For myndigheter fokuseres det på gjeldsbetjeningsbyrde i forhold til prognostisert inntekt og budsjettbalanse.

Vurderingen involverer analyse av regnskaper, kontantstrømprognoser og stresstesting mot negative scenarier. Eksterne faktorer som renteutvikling, inflasjon, arbeidsledighet og reguleringer påvirker betydelig betalingskapasiteten.

Betalingskapasitet er sentral i kredittvurdering, lånebeslutninger, investeringsanalyse og håndtering av insolvensrisiko. Den er relatert til, men forskjellig fra, likviditet (kortsiktig evne til å dekke utgifter) og solvabilitet (langsiktig evne til å møte forpliktelser). Begrensninger inkluderer avhengighet av fremtidsantagelser og forskjeller mellom jurisdiksjoner.