avhengighetskrise

Avhengighetskrise er et begrep som brukes i klinisk praksis og forskning for å beskrive et kritisk vendepunkt i utviklingen av en avhengighetslidelse eller i forhold til avhengighet til et rusmiddel eller en avhengighet av atferd. Begrepet er ikke en formell diagnose i standardiserte klassifikasjonssystemer som DSM-5 eller ICD-11, men indikerer at individets situasjon har blitt akutt og ofte livs- eller funksjonsmessig betydningsfull.

Årsaker og kjennetegn inkluderer biologisk sårbarhet, psykiske helseplager, traumer, stress og utilstrekkelig sosial støtte. Krisen kjennetegnes ofte av plutselige helseproblemer, alvorlig nedprioritering av daglige behov, og tap av kontroll over bruk eller atferd. En avhengighetskrise kan også være et vendepunkt som gjør personen mer åpen for behandling.

Konsekvenser kan være omfattende og påvirke helse, arbeid, familie og økonomi. I akutte situasjoner kan krisen føre til overveldende abstinenssymptomer, økt rusbruk, og i verste fall farlige hendelser eller juridiske problemer. På systemnivå øker krav til helsetjenester og sosialstøtte.

Behandling fokuserer på tidlig identifikasjon og helhetlig støtte. Tiltak inkluderer medisinsk avrusning ved behov, substitusjons- eller annen medikamentell behandling ved avhengighet, samt psykososial behandling som motiverende intervju, kognitiv atferdsterapi og familieinvolvering. Langsiktig bedring krever ofte ettervern og støtte i hverdagen.

Avhengighetskriser har betydning for offentlig helse, arbeid og kriminalomsorg. Forebygging og behandling bør være tilgjengelig, avstigmatiserende og integrert i primærhelsetjenesten for å redusere risikoen for tilbakefall og sikre varige livsendringer.