antennarkitektur

Antennarkitektur refererer til hvordan en antenne eller et antennesystem er konstruert og organisert for å generere og kontrollere radiobølger. Den beskriver valg av radiatorelementer, deres geometriske oppsett, og hvordan disse kobles sammen gjennom matesystemer og impedansmatching for å sikre riktig effektuttak og stråleegenskaper.

Grunnkomponentene inkluderer radiatorelementet eller elementene, en eventuell reflektor eller fokusring, samt det elektriske nettet som fordeler strømmen og styrer fasen mellom elementene. Enkelt-element-antenner som dipoler, monopoler og patch-antenner produserer et bestemt strålemønster, mens array-antenner kombinerer flere elementer for å forme og styre strålen ved hjelp av fase- og amplitudejusteringer.

Array-arkitekturer gjør det mulig med beamforming og MIMO, noe som gir retningseffekt og kapasitet i trådløse systemer. Parabolske skiver og horn-antenner brukes ofte i presisjonskommunikasjon og radar, der en konsentrert, smal stråle er ønsket. Polarisasjon (linear, sirkulær), båndbredde og effektivitet er viktige designparametere.

Praktiske hensyn inkluderer størrelse, vekt, miljømotstand, kostnader og kabel- eller ledningsTap. Designutfordringer ligger i impedansmatching, tap, og å opprettholde ønsket strålemønster over et bredt frekvensområde.

Bruksområder spenner fra mobilkommunikasjon og Wi-Fi til satellittkommunikasjon og bilradar. Nye trender inkluderer massiv MIMO, adaptiv beamforming og bruk av avanserte materialer og metamaterialer for å forbedre ytelse og integrasjon i kompakte enheter.