strålemønster

Strålemønster er en beskrivelse av hvordan energien fra en strålekilde, vanligvis en antenne eller et optisk system, fordeles i ulike retninger. Det viser forholdet mellom utstrålt effekt i en bestemt retning og den maksimale effekten som forekommer i en referanseretning. Strålemønsteret kan være isotro, omnidireksjonalt eller retningstilt, og fremstilles ofte som et polært plott eller et 3D-diagram.

Når mønsteret måles og rapporteres brukes ofte begreper som gain eller direkteivitet, vanligvis angitt i desibel relativt isotrop (dBi) eller relativt dipol (dBd). Strålemønsteret beskriver hovedlommen (områder med høy effekt), side- og baklommene, og front-til-baksforholdet. Det kan presenteres som 2D-kart i azimuth og elevasjon eller som en full 3D-fremstilling. Mønsterets form påvirker rekkevidde, rettethet og interferens med omgivelsene.

Typer inkluderer omnidireksjonale mønstre, som gir jevn utstråling i horizontale plan, og retningsmønstre, som fokuserer energi i én eller få retninger. Eksempler er isotropt teoretisk (referanse), enklere retningselementer som Yagi eller dipol, cardioide mønstre i mikrofoner, og paraboliske eller linsebaserte mønstre i høyfrekvente antenner. Strålemønsteret formes av antennens geometri, fasemønstre og komponenter som gir retning.

Anvendelser omfatter design og plassering av radiokommunikasjonsanlegg, hvor mønsterets retning og sidelobe-nivå bestemmer dekning og interferens med andre systemer. I optikk og belysning brukes kontrollerte mønstre til presis retting av lysstråler. Miljøfaktorer som refleksjoner fra terreng, bygninger og vær kan endre mønsteret, og målinger foretas ofte under standardiserte forhold for å sikre sammenlignbarhet.