Ytringsfunksjoner

Ytringsfunksjoner refererer til den illokutionære kraften i en ytring: hva en ytring gjør i kommunikasjonen, i tillegg til å formidle informasjon. Begrepet er sentralt i pragmatikk og språkhandlingsteori, og understreker at talen ikke bare beskriver virkeligheten, men også handler.

Historisk stammer ideen fra J. L. Austins arbeid How to Do Things with Words, og ble videreutviklet av John Searle. Innenfor denne tradisjonen skiller man mellom lokutionære, illokutionære og perlokutionære handlinger. Lokutionær handling er selve uttalen og dens betydning, illokutionær handling er talerens intensjon eller formål med ytringen, og perlokutionær handling er den faktiske effekten på lytteren. Ytringsfunksjoner fokuserer primært på illokutionen og hvordan ytringen påvirker samhandlingen mellom taler og lytter.

De fem klassiske ytringsfunksjonene som ofte tilskrives Searle er: assertives (uttrykker påstander om verden), directives (får lytteren til å gjøre noe), commissives (forplikter taleren til en fremtidig handling), expressives (uttrykker følelsesmessig eller vurderingsmessig holdning), og declaratives (endrer sosial eller institusjonell virkelighet gjennom ytringen). Eksempler: «Det regner i dag» (assertive), «Vennligst lukk vinduet» (directive), «Jeg lover å møte klokken åtte» (commissive), «Gratulerer med dagen!» (expressive), «Jeg erklærer prostasjonen som gjennomført» (declarative).

I praksis kan en ytring ha flere funksjoner samtidig, og kontekst, tone og forholdet mellom taler og lytter avgjør illokutionen. Ytringsfunksjoner brukes i språkdidaktikk, diskursanalyse og studier av kulturforskjeller i kommunikasjon.

Se også: språkhandlingsteori, illokution, perlokution.