Vevfunksjon

Vevfunksjon, eller vevets funksjon, refererer til de spesifikke fysiologiske rollene som biologiske vev har i et flercellet organisme. Begrepet fanger hvordan vev bidrar til organers ytelse, og til opprettholdelsen av kroppens homeostase gjennom sin sammensetting av celler, ekstracellulær matriks og kommunikasjon mellom celler.

I dyr deles vev vanligvis inn i fire hovedtyper: epitelvev, bindevev (støttevev), muskelvev og nervevev. Epitelvev danner barrierer mot miljøet, deltar i sekresjon og absorpsjon. Bindevev gir støtte, binder organer sammen og lagrer energi. Muskelvev produserer kraft og muliggjør bevegelse, mens nervevev koordinerer signaler og styrer respons. I planter finnes også vevstyper som meristem, epidermis, vaskulært vev og grunnvev, som sammen muliggjør vekst, transport og fotosyntese.

Vevfunksjon reguleres av genetisk programvare i cellene, signalveier, hormoner og mekaniske stimuli. Funksjonen kan karakteriseres ved analyser av celletyper, proteiner som markerer bestemte vev, enzymaktivitet, transport- og metaboliske kapasitet, samt vevets evne til å kontrahere eller lede elektriske signaler der relevant.

Forstyrrelser i vevfunksjon kan bidra til sykdommer og redusert organsfunksjon. Eksempler inkluderer en svekket epitelbarriere som øker infeksjonsrisiko, degradering av bindevev som svekker strukturell integritet, samt nedsatt muskel- eller nervefunksjon som begrenser bevegelse og koordinasjon.