UHFteleviisjon

UHF-televiisjon refererer til over-the-air fjernsyn som bruker ultrahøye frekvenser i radiospektret, normalt definert som 300 MHz til 3 GHz. Dette båndet ligger over VHF og ble viktig for å øke antallet tilgjengelige TV-kanaler etter hvert som etterspørselen vokste.

Teknisk sett gir UHF høyere kanalbåndbredde per kanal og dermed større kapasitet for bilde- og lydkvalitet, inkludert HD. De kortere bølgene gjør mottaket mer retningsbestemt og mer sårbart for hindringer som bygninger og terreng, noe som ofte krever tak- eller utendørsantenner for god mottak.

Historisk ble UHF introdusert på midten av 1900-tallet for å supplere VHF-spekteret. Mange land har senere gjennomført en digital omstilling av over-the-air-TV (DTT), ofte ved hjelp av standarder som DVB-T og DVB-T2 i Europa, ATSC i Nord-Amerika, og ISDB-T i Japan og enkelte regioner i Latin-Amerika.

I praksis bruker UHF-kanaler ofte faste bredder, vanligvis 6 eller 8 MHz per kanal avhengig av land og standard. Den digitale omstillingen har tillatt tettere multiplexing og større kapasitet for HD og mobilmottak, samtidig som noen frekvensområder ble omfordelt til andre tjenester.