Transkripsjonsfaktor

Transkripsjonsfaktor er proteiner som binder spesifikke DNA-sekvenser nær gener og dermed regulerer transkripsjonen av disse genene. De fungerer som aktiverere eller repressorer, og påvirker hvor mye RNA-polymerase II som rekker å transkribere genet og under hvilke forhold dette skjer. Mange transkripsjonsfaktorer responderer på signaler fra cellens omgivelser, slik at celler kan tilpasse genekspresjonen i utvikling, død, metabolisme og stressrespons.

Transkripsjonsfaktorer består ofte av en DNA-bindingsdomene som kjenner igjen korte cis-regulatoriske elementer (for eksempel promotorer eller enhancere) og en aktiverings- eller repressordel som interagerer med mediatoren, coaktivatorer eller corepressorer. De bidrar til dannelsen av transkripsjonssenter ved å rekruttere eller blokkere RNA-polymerase II og ved å modulere kromatinstrukturen gjennom epigenetiske modifikasjoner. Aktiviteten til en transkripsjonsfaktor kan reguleres av signalveier, fosforylering, ligandbinding eller kooperative interaksjoner med andre faktorer. Kombinasjonen av flere transkripsjonsfaktorer på en enkelt regulatorisk element gir ofte spesifikk og kontekstavhengig kontroll av uttrykket.

Transkripsjonsfaktorer er avgjørende for utvikling, celleidentitet og tilpasning til miljøet. Feilregulering av transkripsjonsfaktorer er knyttet til en rekke sykdommer, inkludert kreft og metaboliske lidelser. Vanlige eksempler inkluderer p53, NF-kB og SP1, som representerer ulike måter transkripsjonsfaktorer kan påvirke ekspresjon av genene sine. Samlet sett er transkripsjonsfaktorer sentrale komponenter i de komplekse nettverkene som styrer genekspresjon i eukaryoter.