Tidsretning

Tidsretning refererer til oppfatningen av at tiden har en retning fra fortid mot framtid i makroskopiske prosesser. Selv om de grunnleggende fysiske lovene ofte er tids-symmetriske, observeres det at mange fenomener er irreversible og at tiden synes å flyte i én retning.

Den mest innflytelsesrike forklaringen er termodynamikkens andre lov: entropien i et isolert system øker eller forblir konstant over tid, noe som gir en tydelig tidsretning. Fordi mikroskopiske tilstander er tallrike og sannsynlighetsbaserte, forekommer entropiøkning nesten alltid i én retning.

Andre perspektiver inkluderer den kosmologiske tidsretningen, som følger universets ekspansjon og gir en overordnet retning for tidens gang; den psykologiske tidsretningen, menneskers opplevelse av at tiden går fra fortid til framtid; og den radiative tidsretningen, som reflekterer at elektromagnetiske felt i praksis følger retarderte løsninger og dermed går fra kilder mot mottakere. Innen kvantemekanikk kobles tidsretningen til måling og til decoherence, noe som gir effektiv irreversibilitet i observerte resultater.

Historisk har tidsretningen vært et sentralt spørsmål i fysikk og filosofi. Loschmidt-paradokset og Zermelo-paradokset peker begge på spenningen mellom tids-symmetriske lover og vår erfaring av irreversibilitet. Moderne forskning søker ofte en enhetlig forklaring ved å knytte tidsretningen til universets initiale lave entropi og til samspillet mellom termodynamikk, kosmologi og kvantefenomener.

Samlet sett beskriver tidsretning hvordan universet, fysiske lover og menneskelig erfaring peker mot en framtid. Forskning fortsetter for å avgjøre om det finnes en entydig universell tidsretning eller flere samvirkende mekanismer som gir retning i ulike domener.