Sykdomsmodifiserende

Sykdomsmodifiserende behandling, ofte kalt sykdomsmodifiserende terapi, refererer til tiltak som påvirker den underliggende sykdomsprosessen og dermed endrer sykdommens naturlige forløp. Målet er å redusere eller bremse sykdomsaktivitet, forebygge irreversibel skade og forbedre langsiktige helseutfall. Dette står i kontrast til symptombehandling, som primært lindrer symptomer uten nødvendigvis å påvirke sykdommens gang.

Begrepet brukes bredt i kroniske autoimmune og inflammatoriske tilstander, samt i visse andre sykdommer hvor man ønsker å endre sykdomsforløpet. Behandlingen kan være konvensjonelle legemidler, biologiske midler eller små molekyler som retter seg mot spesifikke deler av immunsystemet eller sykdomsmekanismer. Dersom effekt oppnås, kan man observere redusert hyppighet av sykdomsforverringer, mindre vevsskade og stabilisering av funksjon over tid. Effektmålingene varierer mellom sykdommer, og inkluderer ofte radiografisk progresjon, kliniske relapser, funksjons- eller funksjonsfallskårer og biomarkører.

Eksempler på felt hvor sykdomsmodifiserende behandling er sentral:

- Revmatiske sykdommer som rheumatoid arthritis og spondyloartritter, hvor konvensjonelle DMARDs og biologiske DMARDs brukes for å bremse sykdomsforløpet.

- Multippel sklerose, der sykdomsmodifiserende terapier reduserer antall attakker og bremser funksjonstap.

- inflammatoriske tarmsykdommer og visse andre autoimmune tilstander, hvor målrettede immunbegrensende midler brukes for å endre sykdomsforløpet.

Risikoer og vurderinger inkluderer immunosuppressive bivirkninger, infeksjoner, mulige kardiovaskulære eller andre langsiktige konsekvenser, samt kostnader og behov for regelmessig oppfølging og monitorering. Sykdomsmodifiserende behandling krever ofte individuell tilpasning og tverrfaglig oppfølging.