Strålebehandling

Strålebehandling, eller radioterapi, er en medisinsk behandling som benytter ioniserende stråling for å skade DNA i celler. Hensikten er å stoppe tumorvekst eller å drepe kreftceller, og behandlingen kan være kurativ eller palliativ, avhengig av type sykdom og stadium.

De vanligste metodene er ekstern strålebehandling (EBRT) og brachyterapi. EBRT bruker en maskin til å levere høyenergistråler mot tumoren fra utsiden, mens brachyterapi innebærer å plassere radioaktive kilder nær eller inni tumoren. I enkelte tilfeller benyttes også partikkelstråling, som protonterapi, som kan ha fordeler ved visse typer kreft.

Planleggingen er sentral og baseres på bildediagnostikk og dosimetri for å maksimere strålingsdose til tumor samtidig som frisk vev beskyttes. Behandlingen deles vanligvis opp i daglige fraksjoner over flere uker, og pasienter må ofte være immobilisert under behandlingene. Oppfølging og justering av planen skjer ved behov.

Indikasjonene er brede og inkluderer mange kreftformer som bryst-, prostata-, lunge-, og hode- og nakkekreft, samt enkelte benign tilstander i spesielle situasjoner. Radioterapi kan brukes som eneste behandling eller i kombinasjon med kirurgi og/eller kjemoterapi for å forbedre kontroll av sykdom og symptomlindring.

Bivirkninger varierer etter område og dose, men kan omfatte hudforandringer, tretthet, kvalme eller fordøyelsesproblemer og midlertidige eller fremskredne skader på tilstøtende organer. Langsiktige effekter er mulige, men forebygges og håndteres gjennom nøyaktig planlegging og oppfølging.

Strålebehandling utføres av onkologer og medisinske fysikere i tverrfaglige team og tilpasses pasientens helsetilstand. Den brukes ofte i kombinasjon med andre behandlinger for å forbedre resultater og kontroll av sykdom.