Solaskonvensjonen

SOLASkonvensjonen, International Convention for the Safety of Life at Sea, er en internasjonal maritime avtale under International Maritime Organization (IMO) som har som formål å sikre liv og sikkerhet til sjøs ved å fastsette minimumskrav til skips konstruksjon, utstyr og operasjoner. Den opprinnelige SOLAS ble vedtatt i 1914 etter Titanic-tragedien, men dagens gjeldende tekst stammer fra SOLAS av 1974 og er senere endret ved flere protokoller og oppdateringer. Konvensjonen er rettslig bindende for land som ratifiserer den og for fartøy som er registrert i slike land.

Hovedinnholdet omfatter krav til konstrukasjon, stabilitet og motstandsdyktighet; brannvern, påvisning og slokking; livredningsutstyr og ordninger for redning; radiokommunikasjon og navigasjonsutstyr; sikkerhetsprosedyrer og driftskrav; samt forhold som gjelder transport av farlige lasten. SOLAS inkluderer også viktige tilleggskoder som ISM-koden for sikker styring av skip og ISPS-koden for skipsfartsikkerhet, som er integrert i SOLAS-strukturen og gjelder både operasjonell praksis og sikkerhetstiltak.

En viktig effekt av SOLAS er at den gir rammer for at hver flaggstats myndigheter og portstatlig kontroll kan sikre overholdelse av kravene. Avvik kan føre til ekstra kontroll, forskriftsmessige tiltak eller avskjæring av fartøy fra havner.

SOLAS har bred internasjonal dekning og oppdateres jevnlig for å møte nye teknologier og praksiser innen sjøfartssikkerhet.