Sluttdeponering

Sluttdeponering er den siste fasen i avfallshåndtering der restavfall som ikke kan materialgjenvinnes eller nyttiggjøres, transporteres og legges i et deponianlegg. Formålet er å isolere avfallet fra miljøet over tid og hindre spredning av forurensninger til jord, vann og luft. Sluttdeponering brukes for ulike avfallsstrømmer, blant annet ikke-gjenvinnbart restavfall og visse typer farlig avfall, og utgjør ofte siste ledd etter sortering, behandling og energigjenvinning.

Et sluttdeponeringsanlegg er utformet med tiltak for å redusere miljøbelastning. Dette inkluderer underlag og avløpssystemer som samler opp leachate, drenering og kontroll av vann som infiltrerer deponiet. Gass som dannes, for eksempel metan, må ofte håndteres og kunne Inspirasjon i drenerings- og dekkeanlegg. Daglig dekke under drift og en planlagt sluttdekke samt langsiktig oppfølging og overvåking i etter-lukkeperioden er vanlig. Drifts- og overvåkningskrav følger regulering og avtaler som gjelder hvert anlegg.

Regulatorisk rammeverk varierer mellom land, men i Norge er sluttdeponering regulert gjennom avfallsforskriften og forurensningsloven, med krav til tillatelse, plassering, drift, overvåking, lukking og post-lukke. EU-direktiver har også påvirket nasjonal praksis. Tillatelser krever miljøvurdering, sikkerhetsvurdering og planer for lukking og etterbehandling.

Miljøaspekter og praksis: Sluttdeponering innebærer risiko for lekkasje til grunnvann, luftutslipp og klimapåvirkning hvis ikke riktig konstruksjon og overvåking foreligger. Derfor prioriteres forebygging gjennom streng planlegging, tekniske løsninger og kontinuerlig miljøovervåking. Sluttdeponering er ofte et siste tiltak etter at forebyggende tiltak, kildesortering og energiutnyttelse er forsøkt. I enkelte sektorer brukes begrepet også om sluttdisponering av gruveavfall.