Silisiumforbindelser

Silisiumforbindelser er kjemiske forbindelser som inneholder silisium (Si). Silisium opptrer vanligvis i oksidasjonstilstanden +4 og danner fire kovalente bindinger, noe som gir en rik kjemi som spenner fra små molekyler til komplekse nettverk.

Den viktigste gruppen er silikater, som består av SiO4-tetraedre koblet sammen i tre- eller firedimensjonale nettverk. Silikater utgjør en stor del av jordskorpen og er sentrale i bergarter, mineraler, glass og sement. Enkle uorganiske forbindelser inkluderer oksider som SiO2 (kvarts) og halogenider som SiCl4. SiCl4 hydrolyserer raskt i vann til silanolforbindelser og HCl, og slike reaksjoner er sentrale i produksjon av silika og keramiske materialer.

Organiske silisiumforbindelser, også kalt organosilikonforbindelser, omfatter silaner (SiR4) og derivater samt siloksaner med kjeder av Si–O–Si. Siloksaner danner polymerer kjent som silikoner, som har høy termisk stabilitet og hydrofobe egenskaper. Silikoner brukes bredt i smøremidler, tetningsmidler, kosmetikk og elektronikk.

Industrielt er silisiumforbindelser grunnleggende i halvlederindustrien og solcelleproduksjon, i glass- og sementindustrien, og i mange kjemiske og polymerbaserte produkter. Naturlig forekommer silikater som kvarts og andre mineraler i jordskorpen, og utgjør en betydelig del av bergarters sammensetning. Sikkerhets- og miljøaspekter varierer mellom forbindelsestyper, men generelt håndteres disse stoffene etter vanlige kjemikalie- og materialhygieniske prinsipper.