Sensorforstyrrelser

Sensorforstyrrelser er avvik i sanseopplevelser som kan være midlertidige eller kroniske, og som påvirker hvordan kroppen oppfatter berøring, temperatur, smerte og propriosepsjon. De kan være fokale eller utbredte og kan oppstå plutselig eller utvikle seg gradvis. Vanlige beskrivelsestyper inkluderer parestesi (prikking eller kribling), dysestei (brennende eller sviende smerte), hypoestesi (nedsatt følelse) og hyperestesi (økt følsomhet). Allodyni (smerte ved ikke-smerte stimuli) kan også forekomme. I noen tilfeller påvirkes også syn eller hørsel.

Årsaker er mange og inkluderer perifere nervesykdommer som diabetes mellitus, vitaminmangel (for eksempel B12), alkoholbruk, infeksjoner, autoimmune sykdommer, nerveskade fra traume eller kirurgi, hjerneslag eller multippel sklerose, og visse legemidler eller giftstoffer som kan forstyrre sanseopplevelsen. Ikke-neurologiske forhold som trykk på nerver eller alvorlige infeksjoner kan også bidra.

Diagnose innebærer klinisk evaluering og grundig anamnese, støttet av prøver som blodprøver (glukose, B12, folat, lever- og nyrefunksjon), bildediagnostikk (MR eller CT ved mistanke om sentrale årsaker) og nevromuskulære tester som nerveledningshastighetstester eller elektromyografi ved mistanke om perifere nervesykdommer. EEG kan være aktuelt ved mistanke om krampeaktivitet eller når hjernen antas å være involvert. Målet er å identifisere underliggende årsak og grad av funksjonstap.

Behandlingen retter seg mot underliggende årsak der mulig, og mot symptomlindring. Nevropathisk smerte behandles ofte med legemidler som gabapentinoider eller pregabalin, SNRI- eller trisykliske antidepressiva, eller topikale midler. Fysioterapi og ergoterapi kan forbedre funksjon og livskvalitet. Livsstilsfaktorer som glykemisk kontroll, alkoholbegrensning, ernæring og regelmessig fysisk aktivitet spiller også en rolle. Prognose varierer etter årsak og behandling; mange forhold kan bedres med riktig diagnostikk og oppfølging, mens enkelte sanseforstyrrelser er kroniske.