Røntgenstrålen

Røntgenstrålen er elektromagnetisk stråling i røntgenområdet med kortere bølgelengder enn synlig lys. Den har typisk bølgelengder fra ca. 0,01 nanometer til noen få nanometer og høy energi som gjør dem i stand til å ionisere materie.

Oppdagelsen skjedde i 1895 av Wilhelm Conrad Röntgen under arbeid med katodestråler. Han observerte at en fluorescerende skjerm like ved lyste opp, til tross for at den var adskilt av en skjerming. Han laget den første røntgenbildet av en hånd. Röntgen fikk Nobelprisen i fysikk i 1901.

Produksjon: Røntgenstråler genereres i et røntgenrør ved høy spenning mellom en katode og en anode. Elektroner akselereres mot målet (ofte tungsten) og bremsstrahlung samt karakteristisk stråling danner røntgenstråler. Strålingen kan filtreres og formes for ulike energier. Den trenger gjennom mykere vev og absorberes av tettere materiale som bein, noe som gir kontrast i bilder.

Bruksområder: Medisinsk diagnostikk som radiografi, fluoroskopi og computertomografi (CT); tannlegepraksis; industriell radiografi for materialtesting og å avdekke defekter; sikkerhetsapplikasjoner og vitenskapelig forskning.

Sikkerhet: Røntgenstråler er ioniserende og kan skade vev ved høy eksponering. Arbeid med røntgen krever dosimeter, god avstand, tidsbegrensning og blybeskyttelse samt adekvat skjerming. Bruk av normer og regelverk er vanlig for pasienter og yrkesutøvere.

Historie og påvirkning: Innførte et paradigmeskifte i medisinsk diagnostikk og vitenskap, og Röntgen ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1901.