Respiratorstøtte

Respiratorstøtte er medisinske tiltak som gir oksygen og/eller mekanisk ventilasjon for å sikre tilstrekkelig pusting hos pasienter med respirasjonsinsuffisiens eller alvorlig respirasjonssvikt. Behandlingen kan være både ikke-invasiv og invasiv, avhengig av pasientens tilstand og behov.

Ikke-invasiv respiratorstøtte bruker masker eller hjelmer som sitter rundt ansiktet eller hodet. De vanligste modalityene er CPAP (kontinuerlig positive luftveiskam-pressure) og BiPAP (two-level positive airway pressure). Slike metoder gir støtte på hvert åndedrag uten å gjøre luftveien gjennom munnhule eller svelg til en trakeal kanal. Ikke-invasiv støtte kan være aktuelt ved hypoksi eller arbeid med å puste, men brukes ikke ved behov for full luftveistøtte eller ved ustabil tilstand.

Invasiv ventilasjon innebærer intubasjon med en endotrakeal tube eller innsetting av en trakeostomi og bruk av en mekanisk ventilator. Ventilatoren leverer kontrollert eller assistert pust, og innstillinger inkluderer tidalvolum, respirasjonsfrekvens, PEEP (positive end-expiratory pressure) og FiO2. Målet er å opprettholde adekvat gassutveksling og hvile for respiratoriske muskler, ofte midlertidig til pasienten stabiliserer seg eller bedres.

Indikasjoner for respiratorstøtte inkluderer alvorlig hypoksi, hyperkapni, respirasjonssvikt etter sykdom eller traume, samt behov for postoperativ eller intensiv oppfølging. Behandlingen krever overvåking av oksygenmetning, blodgass, karbondioksidnivåer, vitale tegn og ventilatorinnstillinger, samt forebygging av komplikasjoner.

Mulige risikoer og komplikasjoner inkluderer infeksjon (for eksempel ventilatorassosiert pneumoni), barotraume, volutrauma og skader i luftveier eller tann- og munnhelse. Planlegging og vianing (gradvis gjeninnføring av spontan pust) er sentralt, og beslutning om å etablere eller avslutte respiratorstøtte skjer normalt i tett samarbeid mellom lege, sykepleier og annet helsepersonell.