Respirasjonsstatus

Respirasjonsstatus, eller respirasjonsvurdering, er en klinisk vurdering av en pasients pustefunksjon og brukes som en del av å overvåke vitale tegn. Den beskriver hvordan pasienten puster, inkludert pustefrekvens, pustedybde og rytme, arbeidsinnsats (bruk av hjelpemuskulatur), oksygenmetning og ventilasjon.

Nøkkelparametere og mål. Hos voksne ligger normal pustefrekvens vanligvis mellom 12 og 20 pust per minutt; hos barn varierer det etter alder. Arbeidsinnsats vurderes gjennom å se etter interkostale fortrukninger, nasal flaring og bruk av brystmuskulatur. Oksygenmetning måles med pulsoksymetri (SpO2); normal SpO2 hos friske individer er ofte 95–100 %, og målverdier i behandling avhenger av klinisk kontekst og underliggende sykdom. Ved behov kan blodgassanalyse måle PaO2, PaCO2 og pH for å vurdere ventilasjon og oksygenering; capnografi kan brukes ved ventilatorbehandling.

Undersøkelsesmetode. Vurder respirasjonsmønsteret systematisk: frekvens, regelmessighet, dybde og mønster, samt pasientens generelle behagelige respirasjon. Utfør auskultasjon av lungene for å identifisere normal eller unormal pustelyder, krepitasjoner, rhonchi eller redusert luftstrøm. Dokumenter oksygenbehov og eventuell ilttilførsel (FiO2).

Betydning og anvendelse. Respirasjonsstatus er sentralt for å oppdage respirasjonssvikt og hypoksi eller hyperkapni, og brukes ved tilstander som COPD, astma, pneumoni, lungeødem, emboli og sepsis. Den gir rask indikasjon på behov for behandling, overvåkning eller videre diagnostikk.

Dokumentasjon. Vanlig dokumentasjon inkluderer respirasjonsfrekvens (RR), SpO2, FiO2 ved iltoretting, arbeidsinnsats og auskultasjonsfunn, samt eventuelle ABG-resultater.