Reguleringsvurdering

Reguleringsvurdering er en planleggingsprosess i norsk arealplanlegging som brukes til å vurdere behovet, omfanget og konsekvensene av foreslåtte reguleringstiltak, som reguleringsplaner eller andre arealreguleringer. Den utføres av kommunale planmyndigheter og inngår ofte som en del av utarbeidelsen av reguleringsplaner.

Formålet er å avklare hvilke følger reguleringen vil få for bosetting, næringsliv, transport, miljø og kulturminner, og å sikre at tiltaket samsvarer med kommunale planer, overordnede føringer og bærekraftsmål. Reguleringsvurderingen skal gi et godt beslutningsgrunnlag før endelige vedtak fattes.

Omfanget omfatter land- og bygningsbruk, byggesaksrettigheter, infrastruktur, kollektivtilgjengelighet, grøntområder, miljø- og naturverdier, klima- og sårbarhetsaspekter, kulturarv og estetiske hensyn, samt økonomiske og sosiale bærekraftshensyn. Alternativer og konsekvensanalyser vurderes og dokumenteres.

Prosessen inkluderer innsamling av fakta, konsekvensutredning, scenario- og alternativanalyse, samråd med berørte parter og andre sektormyndigheter, og utarbeidelse av dokumentasjon som danner beslutningsgrunnlaget for reguleringen.

Resultatet er ofte en reguleringsvurderingsrapport eller en integrert planbeskrivelse som beskriver anbefalt regulering, alternative løsninger og begrunnelser, og som brukes som beslutningsgrunnlag for kommunal vedtak.

Reguleringsvurdering er forankret i plan- og bygningsloven og tilhørende regelverk, og er gjerne en forutsetning for større eller mer krevende reguleringsprosesser. Den legger vekt på medvirkning og åpenhet i beslutningsgrunnlaget.

Praksis og utfordringer inkluderer tidspress, konflikter mellom ulike interesser og behovet for å balansere utvikling med bevaring. Det legges stor vekt på faglige analyser og transparent dokumentasjon.