Refleksjonstilnærminger

Refleksjonstilnærminger refererer til metodiske og teoretiske tilnærminger som setter refleksjon i sentrum for forskningsprosessen. De innebærer systematisk oppmerksomhet på forskerens posisjon, antakelser og hvordan disse påvirker spørsmål, datainnsamling, analyse og tolkning.

Kjernen i slike tilnærminger er refleksivitet: å gjøre forskerens rolle og mulige bias eksplisitte, å være åpen om konteksten og maktforholdene som påvirker forskningen, og å dokumentere endringer i forståelse gjennom studiens gang. Refleksivitet innebærer også å vurdere hvordan forskermiljøet og vitenskapelige tradisjoner former spørsmål og tolkninger.

Metoder og verktøy inkluderer refleksiv dagbok eller memoer, systematiske feltnotater, audit trails, medlemssjekk, peer debriefing og samarbeid med deltakere eller lokalsamfunn. Dokumentasjon av beslutninger og tolkninger er sentralt for å gjøre prosessen etterprøvbar og transparent.

Bruksområder: refleksjonstilnærminger er vanlige i kvalitativ forskning innen sosiologi, antropologi, utdanningsforskning og helseforskning. De bidrar til troverdighet ved å synliggjøre bias, beslutninger og fortolkingsrammer, samt ved å belyse hvordan kontekst og makt spiller inn i forskningen.

Kritikk og utfordringer: tilnærmingen kan være subjektiv hvis den ikke er tydelig dokumentert, og den krever tid og kontinuerlig selvrefleksjon. Det er viktig å definere hvordan refleksjon påvirker analyse og konklusjoner, for å unngå villedende eller overfladiske påstander.

I praksis står refleksjonstilnærminger i kontrast til mer positivistiske metoder ved å betone forskerens rolle og kontekst som en del av analysen.