Ratifikasjoner

Ratifikasjon er den formelle aksepten av en stat av en internasjonal traktat, noe som gjør traktaten juridisk bindende for staten. En underskrift bekrefter ofte landets intensjon om å være bundet, men binding skjer først når ratifikasjonen er fullført og ratifikasjonsinstrumentene er deponert eller utvekslet. Forskjellen mellom signering og ratifikasjon varierer mellom land, og i mange tilfeller kreves det at en lovgivende forsamling godkjenner traktaten eller at folkeavstemning finner sted før ratifikasjon.

Prosessen varierer mellom land, men inneholder ofte forhandling, signering og ratifikasjon av en myndighet med lovgivende makt. I monistiske systemer kan en traktat bli en del av nasjonal rett uten separat lovgivningsakter; i dualistiske systemer kreves ofte implementeringslov for å gjøre traktatens forpliktelser håndhbare nasjonalt. Når ratifikasjonen er fullført, blir ratifikasjonsinstrumentet deponert hos traktatens depository, og traktaten trer i kraft i den angitte perioden eller ved deponering av instrumentene.

Effekter og begrensninger: Ratifikasjonen forplikter staten til å oppfylle traktatens forpliktelser i samsvar med innholdet og ikrafttredelsvilkårene. Mange traktater tillater reservasjoner som gjør det mulig å avvike fra visse bestemmelser, men slike reservasjoner må være i samsvar med traktatens regler. Traktater kan også endres, opphøves eller avsluttes ved nye avtaler eller oppsigelse. Oppsigelser følger ofte en bestemt oppsigelsestid og effekt ved opphør.

Betydning: Ratifikasjoner er en sentral del av internasjonal rett og utenrikspolitikk, og de avgjør når og i hvilken grad en traktat blir gjeldende for medlemsstatene og dermed for internasjonale forpliktelser.