ratifikasjonsinstrumentet

Ratifikasjonsinstrumentet er det formelle dokumentet gjennom hvilket en stat uttrykker sitt samtykke til å være bundet av en traktat etter at den nasjonale godkjenningsprosessen er avsluttet. Gjennom utveksling eller innlevering av instrumentet til traktatens depository blir staten formelt part av traktaten, og forpliktelsene i traktaten gjelder for den staten i samsvar med vilkårene i instrumentet og traktaten.

Instrumentet fungerer som bevis på at staten har tilfredsstilt de krav som følger av sin internasjonale forpliktelse, og det markerer ofte tidspunktet for når traktaten eller dens bestemmelser blir bindende for staten. Inngåelse av traktaten kan skje på ulike måter, og tidspunktet for konflikt eller effekt kan være fastsatt i traktatet eller av deponieren av instrumentet.

Prosessen innebærer vanligvis at nasjonal myndighet, ofte etter beslutning i en lovgivende forsamling, godkjenner traktaten. Instrumentet for ratifikasjon signeres av en kompetent myndighet, for eksempel statsoverhode eller utenriksminister, og deretter blir det normalt utvekslet eller innlevert til traktatens depository. Av og til kan staten gjøre reservasjoner eller erklæringer knyttet til traktaten, og senere kan den rette til å endre eller trekke disse.

En ratifikasjon fører til at traktaten blir bindende for staten og partenes rettigheter og plikter i traktaten trer i kraft mellom partene i henhold til traktatens bestemmelser. Den kan senere opphøre gjennom den juridiske prosessen for oppsigelse eller ved andre regler fastsatt i traktaten.