Pittingkorrosjon

Pittingkorrosjon er en svært lokalisert form for korrosjon som fører til små, gropformede pits på en overflate. Den oppstår ofte i passiverte legeringer og kan penetrere betydelig dypere enn korrosjon som dekker hele overflaten. Særlig i kloridmiljøer, slik som sjøvann og industrielle brines, er pittene vanlige.

Initiasjon skjer når det beskyttende passivlaget på metallet brytes lokalt av kloridioner, mekanisk påvirkning eller urenheter. Dette skaper et anodisk område der metall løses, mens områdene utenfor pitten kan repassivere. Inne i pitten utvikles ofte lavt pH og høy konsentrasjon av klorider og metallioner, noe som opprettholder og fremskynder videre pitvekst.

Typiske materialer er rustfrie stål som type 304 og 316, nikkel- og kobberlegeringer, samt enkelte aluminiumlegeringer. Miljøer med høye kloridkonsentrasjoner, varme og lav pH øker risikoen. Sjøvann, prosessvann og avløpsmiljøer som inneholder klorider er særlig utsatt. Slike forhold finnes i marint utstyr, vannbehandlingsanlegg og kjemiske prosesser.

Faktorer som påvirker pitting inkluderer kloridkonsentrasjon, temperatur, pH, oksygennivå, spenningstilstander og overflater tilstand. Materialets mikrostruktur, tidligere termisk behandling og tilstedeværelse av forurensninger kan også øke risikoen for pitdannelse.

Observasjon skjer vanligvis ved visuell inspeksjon og måling av pittdybde. Mikroskopi og elektronmikroskopi brukes for å verifisere pitters utbredelse og anatomi. Elektrokjemiske tester som potentiodynamisk polarisasjon kan gi indikasjoner på motstanden mot pitting.

Forebygging omfatter design som unngår stillestående væsker og crevices, valg av legeringer med høy kloridmotstand (for eksempel krom, molybden og nikkellegeringer), og tilstrekkelig overflatebehandling eller belegg. I vannbehandling og marine applikasjoner brukes korrosjonsinhibitorer, kontroll av temperatur og pH, samt katodisk beskyttelse for å redusere pittingrisiko.