Sjøvann

Sjøvann er saltvannet som finnes i havene og langs kystområdene. Det karakteristiske innholdet av oppløste salter gir en salinitet på omtrent 35 praktiske salinitetsenheter (PSU). Den største komponenten er natrium- og kloridionene (Na+ og Cl−), som utgjør mesteparten av de oppløste saltene, etterfulgt av sulfater (SO4^2−), bikarbonat (HCO3−), samt mindre mengder kalium (K+), kalsium (Ca2+) og magnesium (Mg2+).

Salinitet varierer mellom regioner og årstider. Nytt ferskvann fra regn og elver senker saliniteten, mens fordampning i varme områder og avsmelting av is kan øke den. I grenseområder mellom ferskvann og saltvann finnes brakkvann, typisk i estuarier og fjorder. I åpne hav ligger saliniteten ofte mellom ca. 34 og 37 ‰. Tettheten av sjøvann øker med høyere salinitet og lavere temperatur, noe som bidrar til vertikal og horisontal blanding og til havstrømmenes struktur.

Sjøvann har en pH rundt 8,1–8,3 og et karbonatsystem som gir buffering mot sur nedbryting av CO2 i atmosfæren. Temperaturen varierer betydelig fra polare farvann til tropiske vann, og påvirker tetthet og biologi. Måling av salinitet skjer ofte i PSU med CTD-ektorer eller refraktometre, og satellitt- og flybaserte målinger gir data for overflatesaltinnhold.

Betydningen av sjøvann omfatter klima- og havstrømmer, marine økosystemer, næringsstoffsykluser og menneskelig aktivitet som fiske, skipsfart og desalinasjon. Endringer i salinitet påvirker marine organismer og havets kjemi, og er en viktig del av klimatilpasningsforskning.