Partisjonsnøkkelen

Partisjonsnøkkelen, eller partition key, er datafeltet som brukes av mange distribuert databasesystemer og partisjonerte tabeller for å avgjøre hvilken partisjon et datapunkt tilhører. Nøkkelen påvirker hvordan data fordeles over noder eller partisjoner, og dermed også lese- og skriveytelsen og skalerbarheten.

I Cassandra er partisjonsnøkkelen en del av primærnøkkelen. Den angir hvilke rader som hører sammen i en partisjon. Verdien for partisjonsnøkkelen hash-es til en token, som bestemmer hvilken node og partisjon dataene ligger i. Sammen med eventuelle clustering-kolonner definerer den både datasammensetning og rekkefølge innen hver partisjon.

I DynamoDB er partisjonsnøkkelen kjernen i tabellens primærnøkkel. Verdien bestemmer hvilken fysisk partition tabellens elementer tilhører. En tabell kan ha en enkel primærnøkkel (kun partisjonsnøkkelen) eller en sammensatt primærnøkkel (partisjonsnøkkel + sorteringsnøkkel). Partisjonsnøklens verdi påvirker gjennomstrømningen og hvordan forespørsler rutes.

I relasjonelle databasesystemer kan partisjonering følge forskjellige mønstre (range, hash, list) og bruke en partisjonsnøkkel til å plassere rader i separate partisjoner. Dette muliggjør bedre vedlikehold og ytelse ved å begrense søk til relevante partisjoner, og gir mulighet for forvaltning av veldig store tabeller.

Når man designer partisjonsnøkler, bør man velge en verdi med høy kardinalitet og jevn fordeling for å unngå varme partisjoner og skjevheter. Forespørsler bør helst bruke partisjonsnøkkelen; hvis ikke, kan søk være dyre eller kreve full skanning. Endring av partisjonsnøkkel på eksisterende data er ofte komplekst og kostbart.