Organsvikter

Organsvikter er massen av individuelle indre organer målt i kliniske, veterinære og forskningsmessige sammenhenger. Begrepet brukes for å vurdere organstørrelse i forhold til normalitet, oppdage hypertrofi eller atrofi og som en del av data-normalisering i toksikologiske og fysiologiske studier.

Målemetoder og enheter: Organvekter måles vanligvis etter fjerning av organet, ofte i en laminert og blodfri tilstand, på en kalibrert vekt. Absolutt vekt måles i gram eller kilogram, mens relativ organvekt ofte uttrykkes som forhold til kroppsvekt eller annen reference (for eksempel hjernevekt). Prosedyrer følger standardisert protokoll for å unngå dehydrering eller feilmarginer som kan oppstå etter døden eller ved kirurgiske inngrep.

Normale verdier og variasjon: Verdier varierer mellom arter, raser, kjønn, alder og kroppsstørrelse. I mennesker har for eksempel leveren ofte en relativ vekt rundt 2–3% av kroppsvekten, mens hjertet utgjør omtrent 0,5–0,6% av kroppsvekten. Nyrer ligger vanligvis i området 0,4–0,5% hver, og hjernen cirka 2% av kroppsvekten. Normale intervaller er brede og ofte oppgis som referanseområder tare med individuelle forhold. Ekstreme verdier kan indikere sykdom eller påvirkning av legemidler og miljøgifter.

Tolkning og anvendelser: Økning i organvekt kalles hepatomegali, cardiomegali eller splenomegali, avhengig av hvilket organ som påvirkes. Reduksjon i vekt kan indikere atrofi. Organvekter brukes i klinisk patologi, autopsier og dyreforsøk for å vurdere sykdomsforløp, toksisitet og effekter av behandling, men må alltid kontekstas med andre kliniske og histologiske data for riktig diagnose.

Begrensninger: En organvekt gir ikke alene en diagnose; variasjon på grunn av hydrering, dødsfases og prøvetakingsmetoder trenger hensyntas.