OLEDskjermer

OLED-skjermer er en type flatskjerm som bruker organisk lys-emitterende materiale som selv avgir lys når strøm passerer gjennom. Hver piksel fungerer som en liten lyskilde, noe som gjør at skjermen ikke trenger en separat bakgrunnsbelysning. Dette gir dyp svartnivå, høy kontrast og brede synsvinkler.

Konstruksjon og virkemåte: En OLED består av et glasplate eller plastunderlag og flere lag med organisk materiale mellom to elektroder. Når en strøm flyter mellom anode og katode, skjer elektronstransport og rekombinasjon i det organiske laget, og pikslene emitterer lys. Fordi hver piksel lyser individuelt, kan skjermen være svært tynn og fleksibel.

Fordeler: Høy kontrast og ekte svart, uten bakgrunnsbelysning; rask responstid; brede betraktningsvinkler; mulighet for tynne og fleksible skjermer; relativt høy energieffektivitet ved mørke bilder.

Ulemper: Risiko for persistens eller burn-in ved statiske bilder; blå organiske materialer har historisk kortere levetid, noe som påvirker helhetlig levetid og fargebalanse; ofte høyere produksjonskostnader og varierende lysstyrke avhengig av materialvalg og produksjonsprosess; temperatur- og lysstabilitet kan være utfordringer.

Anvendelser: OLED-skjermer brukes i smarttelefoner og nettbrett, TV-er og dataskjermer, wearables og bil- eller cockpitpaneler. De finnes også i fleksible, buede og transparente varianter, samt i spesialdesign som rullbare eller bøyde displayløsninger.

Historie: Teknologien ble utviklet på 1980-tallet av Ching W. Tang og Steven Van Slyke ved Eastman Kodak. Først kommersielt tilgjengelige OLED-skjermer var små og ble utviklet for mobile enheter på 2000-tallet; OLED-TV-er ble bredt kommersialisert tidlig på 2010-tallet, ledet av produsenter som LG Display og konkurrenter.