Nyttoteori

Nytteteori, eller utilitarisme, er en etisk teori som vurderer handlingers moralske verdi ut fra konsekvensene for samlet velvære. Grunnideen er å maksimere nytte eller lykke over alle berørte og ofte å velge handlinger som fører til størst mulig total nytte.

Historisk ble nytte-teorien utviklet av Jeremy Bentham, som formulerte prinsippet om størst lykke for størst antall og utviklet en tilnærming kalt felicific calculus for å telle konsekvenser. John Stuart Mill utvidet synet ved å innføre kvalitativ vurdering av gleder og understreke at enkelte former for lykke kan være viktigere enn andre.

Nytteteori deles gjerne inn i varianter. Aktutilitarisme vurderer hver enkelt handling ud fra dens forventede konsekvenser; regelutilitarisme vurderer effekten av å følge generelle regler som vanligvis fremmer nytte. Det finnes også preferanseutilitarisme, som fokuserer på å tilfredsstille individets preferanser snarere enn å måle glede direkte.

Innen samfunnsøkonomi brukes nyttebegrepet i welfare economics og i utformingen av sosiale velferdsfunksjoner for å vurdere effektivitet og rettferdig fordeling. Kritikk inkluderer problemer med å måle nytte på tvers av personer, rettighets- og rettferdighetskonsekvenser, og risikoen for å rettferdiggjøre urett hvis total nytte øker.

Nytteteori har hatt omfattende innflytelse på politikkutforming, rettsvitenskap og etikk, samtidig som den møter kritikk og reformer som tar hensyn til krav om rettigheter, rettferdig fordeling og spesifikke kontekster som miljø og menneskerettigheter.