Nukleosidnukleotidreseptorer

Nukleosidnukleotidreseptorer, ofte kalt purinergiske reseptorer, er celleoverflater som gjenkjenner ekstracellulære nukleosider og nukleotider og dermed muliggjør purinerg signalering. De finnes bredt i sentralnervesystemet, perifere nervesystem, blodkar, immunsystemet og mange organer, og styrer prosesser som nevrotransmisjon, smerte, inflamasjon, blodstrøm og vevsregenerasjon.

Det biologiske systemet deles hovedsakelig inn i to familier: P1-reseptorer og P2-reseptorer. P1-reseptorene er adenosinreseptorene A1, A2A, A2B og A3, som er G-proteinkoblede reseptorer. A1 og A3 kobler huvudsaklig til Gi/o og reduserer cAMP-nivået, mens A2A og A2B vanligvis aktiverer Gs og øker cAMP; A2B kan i tillegg aktivere Gq. Variasjonene i reseptorfordeling ogG-proteinkobling gir ulike fysiologiske responser, inkludert påvirkning på hjertefrekvens, neurotransmisjon og inflammasjon.

P2-reseptorene deles i to undergrupper: P2X-ionotrope reseptorer og P2Y-metabotrope reseptorer. P2X-reseptorene (P2X1–P2X7) er trimeriske ionekanaler som aktiveres av ATP og gir rask innstrømming av Na+, K+ og Ca2+, med umiddelbare membranære responser. P2Y-reseptorene (P2Y1,2,4,6,11,12,13,14) er GPCR-er som reagerer på ATP, ADP, UTP og UDP; de kobler seg til Gq/11 for å øke intracellulært Ca2+ og til tider Gi for å redusere cAMP, og de kontrollerer flere metabolske og kontraktile prosesser.

Klinisk relevans omfatter blant annet bruk av P2Y12-hemmere (for eksempel klopidogrel, ticagrelor) som antitrombotiske midler, og forskning på P2X3- eller P2X7-hemmere for smerte- og inflammatoriske tilstander. Koffein og andre adenosinreseptorantagonister påvirker blant annet våkenhet og kardiovaskulær respons. Samlet sett utgjør nukleosidnukleotidreseptorer en viktig del av purinerg signalering med bred fysiologisk og klinisk betydning.