Metningsfenomener

Metningsfenomener er fenomener der et system når eller nærmer seg sin maksimale kapasitet for en gitt størrelse. Responsen blir ofte avflatet eller stagnerer når påvirkningen øker. Slike fenomener forekommer i mange fagfelt, fra fysikk og kjemi til meteorologi og tekniske systemer, og de kjennetegnes av en begrensning eller et tak for den aktuelle variabelen.

Innen magnetisme er metning når magnetiseringen når sitt maksimale nivå, ofte betegnet Ms. Ved økende ytre felt gir ikke magnetiseringen vesentlig mer respons etter metningsfeltet, og B-H-kurven blir flat. Dette reflekterer at alle magnetiske domener er orientert i feltet, og har praktiske konsekvenser for sensorer og lagringsmedier.

I optikk og fotonikk kan høy strålingsintensitet gjøre at en absorpsjon blir mettet. Når elektronpopulasjonen i et aktuelt energinivå når et maksimum, øker ikke absorpsjonen videre med mer stråling. Metningsfenomenet brukes blant annet i saturable absorbers og i visse laserkonfigurasjoner.

Overflateadsorpsjon kan mettes når alle tilgjengelige bindinger er fylt. Langmuir-isotermen beskriver hvordan adsorpsjon nærmer seg et maksimum ved høye trykk eller konsentrasjoner; q = qmax K p / (1 + K p). I løsninger når oppløsningskonsentrasjonen et metningsnivå ved en gitt temperatur; en dynamisk likevekt mellom oppløsning og utfelling opprettholdes.

I meteorologi opptrer metningsfenomener når vanndampen i luften når metningsnivå ved en gitt temperatur. Da er relativ luftfuktighet 100 prosent og kondensering kan skje, for eksempel som tåke eller skyer. Metning påvirker også dew point og fordamping.